Portrettintervju – Randi og Ameerah al Riyah

Vi skal bli bedre kjent med Randi Rian og fullblodsaraberen hennes Ameerah al Riyah.

Hvem er dere? Jeg heter Randi Rian og hesten heter Ameerah al Riyah «Lilleprinsessen» ,
vi er henholdsvis 35 og 5 år og bor for tiden på Elverum.

Hvorfor meldte du deg på Araberhestcupen? Jeg er et utpreget konkurransemenneske
på godt og vondt, så jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg. Dessuten fikk jeg jo litt
blod på tann da jeg vant cupen med moren til Ameerah, Atlanta, i 2018. Også synes jeg
det er ett supert tiltak som er med på å heie på de som er ute og viser frem denne
fantastiske rasen!

Når begynte du å ri og hva gjorde at du begynte med hest? Hestegalskapen er
antagelig en medfødt lidelse som ingen helt vet hvor kom fra, da foreldrene mine var helt
uinteresserte og egentlig litt redd hester. Men det har vært hest hele veien. Satt på min
første hest da jeg var 3 år og da var det gjort. Men fascinasjonen for araber den fikk jeg
igjennom Pennyklubben og bøkene om stutteri Rine og ikke minst tegneseriene til Lena
Furberg. Og selvfølgelig filmen om «Den sorte hingsten». Så da jeg fikk se min første
araber «live» på rideskolen, med hvit hale høyt til værs og svevende steg, da var jeg helt
solgt. Heldigvis for meg var hun ikke så populær blant de andre elevene så jeg fikk alltid
henne når vi skulle velge hester. Hun var akkurat så fantastisk som alle de araberne jeg
hadde drømt om.

Når fikk du Ameerah og hvorfor endte du opp med henne? Da jeg ble voksen nok til å
kjøpe min egen hest føltes araber så umulig å oppnå at jeg endte opp med en døl i
stedet. Han var en fantastisk type og vi hadde mye moro sammen, men unghest og
ungdom går ikke alltid like bra og det endte med at jeg ble veldig redd for å ri og måtte
selge han. Tilfeldighetene ville ha det til at det sto ei araberhoppe til salgs rett i nærheten
av der jeg bodde på den tiden og jeg fikk ha henne på prøve. Jeg var så redd for å ri i den
perioden at jeg nesten tok til tårene bare jeg tenkte på det, men hun ga meg tryggheten
tilbake nærmest umiddelbart. Hun var min drømmehest på alle måter og vi hadde
uendelig mye moro sammen, har aldri opplevd en tryggere og stødigere hest noensinne.
Hun var min klippe og lot meg finne tilbake hestegleden igjen. Ameerah, som jeg har nå,
er datteren hennes og hun har jeg hatt siden hun var ett lite knøtt.

Det var ingen selvfølge at Ameerah skulle vokse opp å bli den fine brukshesten som hun
er nå. Jula 2018, da hun var 1år, skadet hun seg fryktelig stygt på noe bølgeblikk som var
en del av et hus på utgangen hun sto på. Jeg var på ferie i utlandet og fikk telefon fra
veterinæren som sa at enten så måtte jeg få henne fra Trøndelag til hesteklinikken på
Bjerke øyeblikkelig, eller så måtte jeg avlive henne der og da. De kunne ikke gjøre noe for
henne. Jeg husker at jeg sto i en bakgate i en by i England og gråt og ringte rundt til alle
mulige kjente og ukjente for å finne en mulighet. Tilfeldighetene ville det slik at akkurat
da skulle CC hestetransport, som kjørte Norge på langs en gang i måneden, kjøre fra
Trondheim og de sa ja til å ta henne med på ekstremt kort varsel.
Takket være dem, og andre som stilte opp og hjalp til, så kom hun seg til Bjerke der hun
fikk veldig god hjelp. Den lengste dagen i mitt liv så langt var nok da jeg gikk rundt og
rundt på diverse grusveier i England og ventet på telefon for å høre hvordan operasjonen
hadde gått. Hun endte opp med å miste ene halvdelen av bakhoven og det var lenge
usikkert om det kom til å komme ut noe ny, brukbar hov der. Men det gjorde det,
heldigvis! Så etter nesten 6mnd med bokshvile, på henholdsvis Sundby Gård og
hesteklinikken på Bjerke så fikk hun komme hjem. Det var skikkelig «spennende» å skulle
håndtere en unghest som hadde vært innestengt den beste delen av sin ungdomstid. Så
hun var en håndfull. Det var tider der jeg ikke trodde at hun skulle bli verken håndterbar
eller ridbar. Men hun har sin mors gode hode, så etter å ha rast fra seg litt så landet hun
godt og stødig på fire, fine bein.
Julen 2018 gikk inn i historiebøkene som min kjipeste noen sinne. Bare noen uker etter at
Ameerah skadet seg så klarte Atlanta å ryke et ligament i beinet. Hun fikk også reise til
Bjerke for å prøve å operere. Hun begynte å dra litt på åra, men det var egentlig ganske
god prognose på den type operasjon og jeg ville så inderlig gjøre det jeg kunne for
henne. De to sto sammen på Bjerke og Sundby i 6 måneder. Men Atlanta fikk aldri
komme hjem, skaden lot seg ikke reparere selv etter iherdig innsats fra helt fantastiske
veterinærer. Og etter utallige opp og nedturer det halvåret ble jeg nødt til å ta farvel med
min beste venn den 13.mai 2019.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fortsatt har hennes fantastiske datter å tilbringe
dagene med. Hun er god som gull. Hun ble riktignok født knallrød og det merker man
godt dersom man er urettferdig eller litt for bråkjekk. Hun er den største av dem alle, selv
om hun er minst. Hun er sjef, men på en fin måte for hun er aldri sint eller stygg. Hun
bare vet at hun bestemmer liksom og hun bestemmer at alle skal være venner og at man
skal ha det gøy. Hun er stødig som en gammel bryggerigamp, men er hun i rette humøret
så er det fort gjort å skvette av sin egen fis. Spesielt hvis matmor ikke finner på noen
interessante oppgaver. Hun er ikke arvelig belastet med tålmodighet så det er alltid en
fremfot i luften som ønsker at det skal skje noe, helst i går. Hun er full av vilje og
meninger, men hun gjør alt for deg bare man spør på rette måten. Hun er rett og slett en
liten Prinsesse.

Hva er det beste med fullblodsaraberen? Det absolutt beste med araberen må være
hvor intelligente de er. Jeg har mange lange samtaler med hoppa mi og jeg er sikker på at
hun forstår mer eller mindre alt jeg sier, selv om hun ikke alltid er helt enig… En araber
vil gå i ilden for deg hvis man er på lag og har en dialog sammen, men jeg føler og at
mange arabere blir misforstått som vanskelige og «gale» fordi de blir frustrerte og
stresset når de ikke blir forstått og lyttet til. Jeg har hatt flere typer hesteraser
oppigjennom årene og selv om man får et forhold til alle, så er det en helt spesiell
connection med araberen. De er mer med deg, hvis det gir mening.

Hva har dere oppnådd og hva er målene for inneværende sesong? Siden Ameerah er
bare 5år og har hatt en alvorlig skade da hun var liten så har vi ikke rukket å gjøre så
mye. Hun ble innridd som 3-åring , men vi tok det veldig rolig og lot henne bare være
hest og leke med vennene sine med korte økter trening innimellom frem til våren 2022
da satte vi i gang litt «skikkelig» trening. Hun startet sitt første dressurstevne i 2021, et
godkjent LC program. I år har hun for første gang reist til fremmede steder og startet
stevner og det har gått over all forventning og vi avsluttet sesongen med en kjempefin
prosent i LC og en sløyfe. Så nå skal vi prøve å trene variert og fornuftig frem mot LB til
våren.

Hvorfor valgte du å satse på dressur? Jeg er for pysete til å ri sprang, samtidig så har
alltid dressur appellert til meg. Jeg liker å nerde litt over små detaljer samtidig som jeg
liker følelsen av samspill og harmoni når man får det til. Selv om det ofte er langt
imellom…

Hva motiverer deg? Det som motiverer meg er å ha det moro sammen med hestene og
stallkompisene mine. Det å reise ut på stevne eller dra på treninger og føle at man har
oppnådd og opplevd noe sammen. Også er det jo selvfølgelig fryktelig artig å vinne en
liten sløyfe i ny og ne!

Beste opplevelser eller erfaringer? Mine mest minneverdige øyeblikk må nok være de
gangene jeg bare tok med meg Atlanta ut i skogen og satte meg opp å red (noen ganger
helt uten utstyr) og bare stolte 110% på henne og nøt livet fullstendig. Det er det nok
ingenting som slår for meg. Men å få være med på å oppdra ett føll har også vært en stor
opplevelse.

Forbilder? Jeg har alltid sett opp til Catherine Dufour. Hun jobber hardt for det hun vil
oppnå, rir utrolig pent og det virker som hun har et veldig fint forhold til hestene sine.

Noe du vil prøve eller gjøre igjen? Jeg håper at jeg og Ameerah kommer dit jeg og
moren hennes var en dag og at jeg kan stole på henne like mye slik at jeg tør å droppe
bekymring og utstyr og bare kose oss i skogen.

Ditt beste hack/tips? Å skaffe seg en flink saltilpasser og få tak i en god, tilpasset sal så
tidlig som mulig. Det hadde spart meg for mange år med frustrasjon og penger. Araber
kan være fryktelig vanskelig å finne gode saler til, og det å prøve og feile på egenhånd
med gode råd fra både den ene og andre endte bare i frustrasjon og unødvendige
problemer for både meg og hesten. Sal er dyrt, men skal du bruke penger på hesten din
så er det en av de viktigste tingene. Det har så mye å si for ridegleden til både deg og
hesten.

Har dere noen morsomme/rare talenter? Ameerah gjør så mye rart at det er vanskelig å
nevne bare en ting. Det er en kjempestor personlighet i en liten hest, mye meninger og
idèer. Det hyggeligste er nok at hun er så glad i å være med på ting, hun blir pottesur
hvis jeg henter en annen hest i paddocken og hun prøver gjerne å tre hodet sitt inn i
grima til den andre. Hun lider av ganske ekstrem FOMO,- hun skal være der det skjer og
elsker å jobbe!

Tips til andre som vurderer å melde seg på Araberhestcup? Det er ikke noe å tape på
å melde seg på cupen! Bli med og hei frem alle som tar med seg de fine araberne sine ut
og viser at de kan like bra som noen annen hest! Om ikke bedre! Vær stolt av hesten din!
Heia, heia!